Svein Sjøberg, Universitetet i Oslo og Københavns Universitet

Forskere og ingeniører var samfunnets helter og idoler. I dag er de verken helter eller idealer, men får skylden for det meste som er galt. Forurensning, rovdrift på ressursene, global urettferdighet, destruktive våpenteknologier osv. Hva har skjedd? Har folk mistet forstanden – eller er den nye stemning et utslag av god forstand?

De vitenskapelige miljøenes første respons er gjerne svært enkel: "Det hele er et informasjonsproblem", mener de ofte. "Bare vi blir dyktigere til å fortelle om hvem vi er og hva vi gjør, så vil vi igjen få den kjærlighet og tillit som vi fortjener". Så roper de bare litt høyere, men med det samme budskap.

Et eksempel på reaksjonen fra Big Science, er initiativet "Physics On stage" (POS). Bak dette store initiativet rettet mot skolen står det europeiske kjernefysiske senteret CERN, ESA (European Space Agency) og ESO (European Southern Observatory). Altså de riktig store og tunge innen europeisk naturvitenskap. Ekstra midler til sitt felttog har de fått fra EU. Store nasjonale konkurranser kulminerte med en europeisk samling av de lykkelige vinnere i CERN i Genève. Her møtte entusiastiske fysikklærere sine helter: kjente forskere og en og annen astronaut. De hadde en flott uke sammen. Men hvordan forstår de sin situasjon, og hva slags medisin er de anbefaler for å redde oss (og kanskje seg selv?) fra det de omtaler som en krise?

I sitt program hevder POS som utgangspunkt for sitt initiativ at dagens situasjon er preget "en stadig økende uvitenhet om fysikk blant Europas innbyggere i alle aldre." Dessverre (eller heldigvis!) finnes det ingen evidens for en slik påstand. Det er derimot all grunn til å tro at dagens europeiske befolkning har bedre kunnskaper, også i fysikk, enn de noen gang tidligere har hatt. At vi kunne ønske at situasjonen var enda bedre, er dog en annen sak. Store undersøkelser (som Eurobarometer) viser også at skepsisen til vitenskapen er størst i de land der kunnskapen er størst (som i Norge og Danmark!) Slike data burde gi forskningsmiljøene grunn til ettertanke.

Vi som tror på naturvitenskapens viktige rolle som dannelse og som grunnlag for en kritisk holdning og respekt for evidens, kan bli noe skuffet over at de tunge fagmiljøene ikke selv lever opp til slike idealer, men ukritisk gjentar påstander som ikke kan underbygges.

Den flotte rapporten fra POS kan fortelle at det har vært en suksess. I april 2002 skal suksessen gjentas. Men hva er kriteriet for den allerede innkasserte suksess? Kanskje det utvilsomme faktum at de allerede entusiastiske deltakerne hadde flotte dager? Men slik blir det jo alltid der de frelste møter sine prester.

Rapporten viser bilder av begeistrede deltakere (stort sett gutter og menn) i fascinasjon over spektakulære demonstrasjoner. Og selvsagt er dette flott, det kan gripe og bevege på samme måte som vi blir det på sirkus. Men fysikk og naturvitenskap er så mye mer. Og de unge vil ha mer enn bare sirkus. Naturvitenskap er også filosofi, kultur og undring over de store gåter som vitenskapen søker å belyse. Mange blir faktisk trukket til vitenskapen av slike grunner, ikke bare en fascinasjon over de spektakulære eksperimenter.

Ingen ting i rapporten forteller at de fleste fysikerne arbeider for militære interesser eller med produktutvikling for stor-industri. Ingen steder antydes det at forskningen i dag står overfor moralske og etiske utfordringer, at den frie akademiske forskning og dens idealer er truet og at dens rolle som en kritisk, objektiv og nøytral innstans i samfunnet er under angrep. Ingen steder antyder POS at folks tvil og skepsis kan ha andre årsaker enn deres uvitenhet. I en slik samfunnmessig sammenheng fortoner dyrkingen av de fascinerende fenomener seg som en noe barnslig og gutteaktig virkelighetsflukt. Rapporten fra POS anbefaler at man skal møte dagens krise ved å gjøre "physics more fun". Kanskje problemet stikker dypere enn som så? Hvis det nettopp er fysikkens image som er problemet, er det ikke sikkert at løsningen er "to organise a lobby to boost the image of physics" slik anbefalingen fra POS lyder. Hvis det er naturviterne selv som er problemet, så nytter det ikke at de bare skriker høyere.

Data fra undersøkelser om barns holdninger til vitenskap og forskning kan gi grunn til ettertanke. Nesten ingen barn i vår rike del av verden tenker seg at naturvitenskapen løser 'virkelige' problemer. Eller at forskerne er gode og hjelpsomme mennesker, eller at de vil gi oss en bedre verden å leve i. Er det da barna som har misforstått vitenskapen – eller er det vitenskapen som ikke har forstått sin tid og sitt publikum?

Selvsagt finnes det veier videre. Det er riktig at vi har en krise når det gjelder rekrutteringen til studiene i de harde naturfagene, men dagens ungdom uttrykker sin entusiasme på andre måter enn å velge naturvitenskap som yrke og studium. Deres interesse fremgår av de mange populærvitenskapelige magasiner, de høye besøkstall på science centra, populariteten til visse TV-programmer osv. Dagens unge søker etter noe som har mening, betydning og relevans, og de søker til områder der de selv kan bli hørt og være synlige. Mange unge er opptatt av undringen og av de samme store filosofiske spørsmålene som har drevet naturvitenskapen fremover, men skolens naturfag tilfredsstiller sjelden slike behov.

Det 'gode' ved dagens rekrutterings- og tillitskrise er at det kan lede til ettertanke og selvkritikk i de vitenskapelige miljøene og blant de mange som er opptatt av at naturvitenskapen er en sentral del av vår kultur og vår dannelse. Erfaringene fra POS tyder på at behovet er til stede.